Oversiktlig og lettlest guide til klinisk forskning                                                                                        Tilbake

               Anmeldelse av:  Friis, S & Vaglum, P (1999, andre utgave) Fra ide til prosjekt – en innføring i klinisk forskning. Oslo: Tano Aschehoug.244 s.                Tidsskriftet Sykepleien nr 13 2001 

Vårt helse- og sosialvesen søker stadig mot det beste for brukerne. For å bidra til dette trenger vi både å utvikle ny kunnskap samt forbedre den eksisterende. Friis  og Vaglum har nå kommet med en revidert utgave som omhandler planlegging, gjennomføring og publisering av kliniske forskningsprosjekter. Boka er ment å gi basiskunnskap i klinisk forskning, slik at helse- og sosialarbeidere samt hovedfagsstudenter i helsefag selv kan vurdere hvilke metoder som egner seg i forhold til den praksis de ønsker å videreutvikle.

 

Boka favner vidt. Den starter med en diskusjon om behovet for klinisk forskning. Forfatterne påpeker nødvendigheten av å være kritiske til de etablerte omsorgs- og behandlingsmetoder, og fremhever en stadig utprøving av nye holdbare metoder for  å kunne forbedre vår praksis.

Å stille spørsmål som ”For hvem forsker man?”, er svært viktig. Alt for ofte kan det synes som om forskning handler om forskerens egen karriere. Dette problematiserer forfatterne.

 Leseren får  et  innblikk i  problemer man som klinisk forsker kan oppleve i møte med praksis, som å endre rolle fra å være en del av et kjent behandlingsteam til å være en ensom svale som holder på med noe helt nytt.

Videre får leseren et innblikk i hva som kjennetegner klinisk forskning og hvilke metoder som kan gi den kunnskapen man søker. Her problematiseres begrepet sann kunnskap, og vi blir kjent med styrker og svakheter med kvalitativ og kvantitativ orientert forskning.

Forfatterne gir også innblikk i det rent praktiske omkring planlegging og gjennomføring av et forskningsprosjekt, og de gir eksempler på forskbare problemstillinger. Videre får vi tips og ideer angående utarbeidelse av søknader, publisering av artikler, og en oppskrift på hva et abstract skal inneholde. Boka avsluttes med en gjengivelse av innholdet i Helsinki -deklarasjonen og Hawaii – erklæringen.  

Boka er å betrakte som en guide for klinikere og studenter som ønsker å bidra til kunnskapsutvikling. Den gir ikke en grundig og fullstendig innføring i klinisk forskning, men gir et forholdsvis  godt og nyansert innblikk i et stort og uoversiktlig tema. Til tross for dette mener jeg boka har en slagside. Det kan synes som om forfatterne gir kvantitativ forskning  forrang, da denne metode er grundigere omtalt enn den kvalitative. Siden vi i alt for lang tid har betraktet kvantitative metoder som de som best bidrar til utvikling av sann kunnskap, burde en bok som denne i langt større grad vært med å oppgradere den fenomennære forskningen. 

Bibliografien er tematisert og gir en god oversikt over videre lesning, noe som er en forutsetning for å kunne starte et  forskningsprosjekt.  

Til tross for bokas hovedvekt på kvantitative metoder er den å anbefale alle som ønsker en oversiktlig og lettlest innføring i klinisk forskning. Boka henvender seg som sagt til klinikere i helse- og sosialvesenet samt hovedfagsstudenter innen helsefag. Klinikerne vil få ideer til formulering av forskbare problemstillinger og hvilke metoder som vil egne seg til å belyse disse. Hovedfagsstudenter har nok allerede innblikk i mange av bokas områder, men vil kunne ha god nytte av det som skrives om oppbygging av en vitenskaplig artikkel og publisering. Da bokas eksempler er hentet fra psykiatrien, vil  den særlig være egnet som pensum på videreutdanningen i psykisk helsearbeid.  

Inger Beate Larsen

Tilbake