Oversiktlig og lettlest guide til klinisk forskning
Tilbake
Anmeldelse av: Friis, S & Vaglum, P (1999, andre utgave) Fra ide til prosjekt – en innføring i klinisk forskning. Oslo: Tano Aschehoug.244 s. Tidsskriftet Sykepleien nr 13 2001
Vårt helse- og sosialvesen søker stadig
mot det beste for brukerne. For å bidra til dette trenger vi både å utvikle
ny kunnskap samt forbedre den eksisterende. Friis
og Vaglum har nå kommet med en revidert utgave som omhandler
planlegging, gjennomføring og publisering av kliniske forskningsprosjekter.
Boka er ment å gi basiskunnskap i klinisk forskning, slik at helse- og
sosialarbeidere samt hovedfagsstudenter i helsefag selv kan vurdere hvilke
metoder som egner seg i forhold til den praksis de ønsker å videreutvikle.
Boka favner vidt. Den starter med en
diskusjon om behovet for klinisk forskning. Forfatterne påpeker nødvendigheten
av å være kritiske til de etablerte omsorgs- og behandlingsmetoder, og
fremhever en stadig utprøving av nye holdbare metoder for
å kunne forbedre vår praksis.
Å stille spørsmål som ”For hvem forsker
man?”, er svært viktig. Alt for ofte kan det synes som om forskning handler
om forskerens egen karriere. Dette problematiserer forfatterne.
Leseren
får et
innblikk i problemer man som
klinisk forsker kan oppleve i møte med praksis, som å endre rolle fra å være
en del av et kjent behandlingsteam til å være en ensom svale som holder på
med noe helt nytt.
Videre får leseren et innblikk i hva som
kjennetegner klinisk forskning og hvilke metoder som kan gi den kunnskapen man søker.
Her problematiseres begrepet sann kunnskap, og vi blir kjent med styrker og
svakheter med kvalitativ og kvantitativ orientert forskning.
Forfatterne gir også innblikk i det rent
praktiske omkring planlegging og gjennomføring av et forskningsprosjekt, og de
gir eksempler på forskbare problemstillinger. Videre får vi tips og ideer angående
utarbeidelse av søknader, publisering av artikler, og en oppskrift på hva et
abstract skal inneholde. Boka avsluttes med en gjengivelse av innholdet i
Helsinki -deklarasjonen og Hawaii – erklæringen.
Boka er å betrakte som en guide for
klinikere og studenter som ønsker å bidra til kunnskapsutvikling. Den gir ikke
en grundig og fullstendig innføring i klinisk forskning, men gir et forholdsvis
godt og nyansert innblikk i et stort og uoversiktlig tema. Til tross for
dette mener jeg boka har en slagside. Det kan synes som om forfatterne gir
kvantitativ forskning forrang, da
denne metode er grundigere omtalt enn den kvalitative. Siden vi i alt for lang
tid har betraktet kvantitative metoder som de som best bidrar til utvikling av
sann kunnskap, burde en bok som denne i langt større grad vært med å
oppgradere den fenomennære forskningen.
Bibliografien er tematisert og gir en god
oversikt over videre lesning, noe som er en forutsetning for å kunne starte et forskningsprosjekt.
Til tross for bokas hovedvekt på
kvantitative metoder er den å anbefale alle som ønsker en oversiktlig og
lettlest innføring i klinisk forskning. Boka henvender seg som sagt til
klinikere i helse- og sosialvesenet samt hovedfagsstudenter innen helsefag.
Klinikerne vil få ideer til formulering av forskbare problemstillinger og
hvilke metoder som vil egne seg til å belyse disse. Hovedfagsstudenter har nok
allerede innblikk i mange av bokas områder, men vil kunne ha god nytte av det
som skrives om oppbygging av en vitenskaplig artikkel og publisering. Da bokas
eksempler er hentet fra psykiatrien, vil den
særlig være egnet som pensum på videreutdanningen i psykisk helsearbeid.
Inger Beate Larsen