av
psykiatrisk sykepleier Anders Johan W. Andersen og psykiatrisk sykepleier Inger
Beate Larsen.
Fædrelandsvennen har et oppslag den 10. februar med overskriften “Psykiatrisk post i oppløsning”, og saken utdypes i en artikkel 11. februar med overskriften “Ber kontrollkommisjonene gripe inn på VAS”. Denne saken er etter vårt skjønn svært tankevekkende, og vekker undring og bekymring. Vi vil i denne artikkelen prøve å synliggjøre noen refleksjoner, men ønsker allerede nå å presisere at vårt anliggende er å diskutere sakens ideologiske overtoner og faglige konsekvenser.
Den regionale sikkerhetsposten ved VAS har i lengre tid arbeidet med et prosjekt kalt “Mot en mer menneskelig psykiatri”. Prosjektet har et tydelig og spennende idegrunnlag som på vesentlige områder er i tråd med nyere omsorgsfilosofi, og som også bygger på nyere forskning fra andre nordiske land. Som det også presiseres i den første artikkelen representerer prosjektet spennende nytenkning innen psykiatrisk behandling både i regionen og nasjonalt. Prosjektets arbeidstittel er pretensiøs, og må etter vårt skjønn ikke forståes dit at all annen psykiatrisk behandling er umenneskelig. Samtidig skal det heller ikke underslås at prosjektet indikerer et brudd med det deterministiske og reduksjonistiske menneskesyn som i stor grad preger norsk sikkerhetspsykiatri. Troen på det gode i mennesket har stått sterkt på post 4.2. Avdelingens ledelse har vært opptatt av menneskesyn og etikk, og på mange måter stått for et alternativt behandlingstilbud. Vårt kjenneskap til saken er knyttet til vårt arbeid som høgskolelærere ved videreutdanningen i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Agder. Vi er med andre ord best kjent med ideologi og teoretisk forståelse. Hvorvidt post 4.2. har lykkes i sine ambisjoner om å skape en alternativ sikkerhetspsykiatri, er det trolig for tidlig å si noe sikkert om. Vi er kjent med at det har vært kritiske røster både blant fagfolk og blant pårørende, men vi har også kjennskap til både pasienter og pårørende som har vært svært glade for dette tilbudet. Det blir spennende å se resultatet fra det evalueringsarbeidet som pågår.
All psykiatrisk behandling og spesielt der hvor ulike tvangstiltak benyttes, er komplisert. Det finnes ingen enkle svar på hva som er best for de menneskene det gjelder. Vårt poeng er imidlertid at prosjektet på post 4.2. har livets rett. Et sted må man begynne, de er begynt! Vi er derfor svært bekymret for prosjektets videre forløp. Slik vi ser det er det en fare for at prosjektet vil “dø ut” når de sentrale fagpersonene nå er sluttet ved posten. Vi er derfor nysgjerrige på hvordan ledelsen på VAS vil følge opp prosjektet, og vil følge nøye med på dette i tiden som kommer. Vi får håpe at ikke Bjørtvedt får rett i sin påstand om at posten nå skal “tilbake på plass” i betydningen av et mer reduksjonistisk behandlingsopplegg.
Vi undrer oss over i hvilken grad pasientene på posten blir berørt. Bjørtvedt hevder i artikkelen at dette handler om ideologi. Ledelsen hevder at det kun handler om en personalsak. Uansett vil dette berøre pasienter, pårørende og ansatte. Kunnskap om ulike forhold innen organisasjoner tilsier med all tydelighet at slike konflikter rammer pasienter og pårørende.
Et slikt utgangspunkt kunne tilsi at saken med fordel kunne unngått medienes oppmerksomhet. Vårt poeng er imidlertid at saken ikke bare berører de menneskene som er på post 4.2 idag, den berører også de menneskene som kommer der i framtiden. Det handler med andre ord om hva slags behandlingstilbud samfunnet ønsker å tilby såkalte “farlige mennesker”. I så måte mener vi at denne konflikten må fram i lyset. Psykiatriens historie er full av eksempler på hvordan taushet og fortielse har vært maktens følgesvenner. Historien forteller oss også hvor tett forbindelse det er mellom samfunnskulturen og psykiatrisk behandling. For å få til en endring til beste for de det gjelder, må slike maktstrukturer brytes. Åpenhet i psykiatrien må med andre ord ikke bare gjelde beskrivelser av ulike psykiske lidelser, den må ikke minst ta for seg det som foregår innefor behandlernes “lukkede rom”. Ved videreutdanningen i psykisk helsearbeid er nettopp noe av poenget å problematisere psykiatriens selvforståelse og ekspertstatus. Psykiske lidelser er først og fremst noe mer enn medisin. Psykiske lidelser er tett sammenvevd med enkeltmenneskers liv og livshistorier, men kan heller ikke forståes uavhengig av den kulturhistoriske, samfunnspolitiske, fagideologiske og moralfilosofiske kontekst. Av denne grunn ønsker vi at studentene skal utvikle en bevissthet omkring ulike perspektiver til å forstå, beskrive og behandle mennesker med psykiske lidelser. I likhet med andre fagfolk innen psykisk helsevern, har vi hatt stor glede av å benytte ansatte på post 4.2 som forelesere. Disse har gjennom sitt arbeide bidratt til å synliggjøre andre behandlingsperspektiver. Vi forstår av artiklene at denne saken også handler om ideologi, og er derfor opptatt av en åpenhet omkring saken. I denne forbindelse etterspør vi derfor en fagdebatt omkring sikkerhetspsykiatri.
Laila Ugland sier følgende til Fædrelandsvennen: “Vi ønsker tvert imot å bygge opp om alternative måter å se og gjøre ting på.” Hun priser videre det arbeidet som er utført på post 4.2, og omtaler avdelingssykepleieren som en “meget dyktig fagperson”. Dette blir vanskelig å forstå. For oss blir det et sprik mellom ledelsens positive vurdering av postens ideologi, og samtidig totale manglende bekymring for de faglige konsekvenser denne saken faktisk synes å ha. Det må da være grunn til bekymring og ettertanke når de ansatte selv går til kontrollkommisjonen for å be om hjelp. “Saken er håndtert av sjefssykepleier til min fulle tilfredshet”, uttaler direktør Anders Wahlstedt. Med tanke på at avdelingens faglige ledelse nå er sluttet, mange av postens ansatte søker andre jobber og sykemeldingsraten er foruroligende høy, så blir et slikt utgangspunkt høyst merkelig. Post 4.2 er i oppløsning, og den øverste ledelse er tilfreds. Fra vårt utenfraperspektiv blir dette både paradoksalt og rart.
Vi er opptatt av perspektiver, og også denne saken kan sees fra ulike vinkler. Det illustrerer avisartiklene til fulle. Ledelsen ser en personalsak. Bjørtvedt ser en ideologikonflikt. Fra vårt ståsted handler det trolig om begge deler, også fordi vi vet at ideologikonflikter og personalkonflikter er tett sammenvevd. Vi håper ledelsen på VAS er enig med oss, når vi hevder at det uansett er grunn til bekymring. Saken har opplagte konsekvenser både for pasienter, pårørende, ansatte og for det faglige, psykiatriske miljøet i regionen. Hvis denne debatten igjen holdes innenfor psykiatriens murer, vil psykiatriens historie om makt og fortielse nok en gang gjenta seg.
Fedrelandsvennen 18.februar 1999