BEGREPER I PSYKIATRISK SYKEPLEIE. – sykepleiediagnoser, ønsket pasientstatus og sykepleieintervensjoner

Von Krogh, Gunn

Fagbokforlaget 2002

Omtale av Inger Beate Larsen, psykiatrisk sykepleier/høgskolelektor, Høgskolen i Agder

Gunn von Krogh har skrevet en bok om klassifikasjonssystemer i psykiatrisk sykepleie. Hun sier at deres funksjon er å avgrense og uttrykke sykepleiefagets kunnskapsinnhold og virkefelt på en enkel måte. Hun skriver videre at klassifikasjonssystemene kan betraktes som teknologiske hjelpemidler for å få oversikt og struktur i arbeidet med pasienter. Hensikten med slike systemer er å sikre kvaliteten i psykiatrisk sykepleie. Ved hjelp av slike systemer vil man lettere måle effekten av ulike tiltak og dermed kunne betegne kunnskapen som evidensbasert eller ei.

Boka er inndelt i fire. Den første delen omhandler Sykepleieassistanse, og kan betraktes som en innføring i generell sykepleie hvor ulike sykepleieteorier og klassifikasjonssystemer presenteres. Eksempler i dette kapittelet er stort sett hentet fra somatikken.

Den andre delen tar for seg Pasientproblematikk. Vi får her kjennskap til de sykepleiediagnosene som forfatteren betrakter som viktige i psykiatrisk sykepleie. Sykepleiediagnosene sees i sammenheng med medisinsk, psykiatriske diagnoser. Det presiseres at sykepleiediagnosene forandrer seg etter pasientens tilstand og dermed ikke er statiske.

I den tredje delen Ønsket pasientstatus i sykepleie, introduseres vi for hvordan klassifikasjonssystemene kan brukes til å måle om sykepleietiltakene virker – det vil si om de er effektive.

Sykepleieintervensjoner er bokas siste del. Her presenteres typiske trekk ved terapeutiske interaksjoner med psykisk lidende pasienter – vi kan lese hvordan vi bør handle.

Med andre ord burde vi nå kunne si at vi endelig fått en lenge etterlengtet bok som kan hjelpe studenter og sykepleiere med eller uten videreutdanning i psykisk helsearbeid til å sikre psykisk lidende mennesker optimal behandling eller god sykepleie.

Men jeg er bekymret, ja svært bekymret for hva denne type kunnskap egentlig kan føre til. For er man sikret kvalitet ved å gjøre sykepleien oversiktlig og målbar?

I det følgende vil jeg presentere mine bekymringer:

Gunn von Krogh gjør et forsøk på å entydiggjøre en kompleks verden . Dette virker både besnærende og forførende. Ved å slå opp en passende sykepleiediagnose vil vi ikke bare enkelt finne frem til riktige tiltak, men man vil finne disse anført i oversiktlige tabeller som tilsynelatende sikrer raske og riktige intervensjoner med mulighet for å kontrollere virkningen.

Som kommende sykepleiere, sykepleiere eller spesialsykepleiere blir vi fortalt at vi er de som skal ha oversikt og kunnskap om den andres beste. Vi er eksperter og svært forskjellige fra de andre som er pasienter. Dette er en jeg vet best-bok hvor respekten for den andre begraves i definisjoner, begreper og klassifikasjoner. En sykepleiediagnose er for eksempel Nedsatt boevne, og vi kan lese følgende: ”…. I psykiatrisk sykepleie er problemet knyttet til psykose, mani og demens, men også til nevrotiske tilstander med samlemani og tvangstanker forbundet med manglende evne til å kvitte seg med avfallsstoffer. Komplikasjoner er gjentatte infeksjoner, lopper og lus.” Hva brukes en slik diagnose til? En samtale med de menneskene som står i fare for å få nedsatt boevne og dermed også de komplikasjonene denne diagnosen kan medføre? Eller beholder sykepleieren denne kunnskapen for seg selv mens hun er den bevisst i en fagverden hvor

  Tilbake

hun blir oppfordret til å se etter symptomer for å gjøre samværet med pasienter oversiktlig og målbart. Se etter – blikket leder oss til handlinger/intervensjoner som for eksempel stimulusdosering eller atferdsmodifisering. Slike ord bidrar ikke til noe annet enn fremmedgjøring og redsel hos sykepleiere til å legge bort sine personlige kompetanser og til ikke lenger å stole på sin sunne fornuft og hjertets budskap. Det bidrar til avlæring av det som mange pasienter og pårørende etterlyser – nemlig medmenneskelighet.

Vi kan også lese at schizofreni betegnes som et permanent helseavvik, noe som mange vil protestere mot. Vi har flere eksempler på mennesker som selv har hatt en scizofrenidiagnose som i dag vil si at de på ingen måte har et helseavvik. Vi har også forskning som fastslår at en slik betegnelse ikke medfører riktighet.

Dette er en bok hvor vi får mer enn nok av det vi har nok av fra før. Her finner vi på en måte en samlet oversikt over alt som finnes i den medisnsk/psykodynamiske psykiatrien. I alt for lang tid har fagfolk støttet seg til teorier i stedet for å høre på det pasientene selv har å si. Det er psykiatriens historie som gjentar seg – igjen og igjen. Boka bidrar til å vedlikeholde og opprettholde et system som både St. meld. 25 og Opptrappingsplanen for lengst har betegnet som mislykket. Boka problematiserer ikke sitt syn på psykisk lidelse, men slår fast at folk innlagt i psykiatrien er syke og at man ved hjelp av oppskriftsbasert kunnskap skal bli i stand til å yte rett hjelp. Den bidrar til å svartmale livet til psykisk lidende mennesker som personer med individuelle problemer. Dette understøttes av uttalelser som ”Problemer i pasientens omgivelser er primært ikke et domene som sykepleieren handler innenfor.” Med andre ord er det vanskelig å få øye på relasjonelle aspekter ved livet.

Gunn von Krogh har lykkes med å uttrykke sykepleiefagets kunnskapinnhold på en forenklet måte. Denne forenklingen medfører  snarere, etter mitt skjønn, en fare for å bidra til å redusere kvaliteten på den sykepleien hun ønsker å heve kvaliteten på.