Begreper i psykiatrisk sykepleie - sykepleiediagnoser, ønsker
pasientstatus og sykepleieintervensjoner Tilbake
Anmeldelse av G. von Krogh: Begreper i psykiatrisk sykepleie, Fagbokforlaget
2002.
Norsk Tidsskrift for Sykepleieforskning nr 2 årgang 5 2003
BEGREPER I PSYKIATRISK SYKEPLEIE. – sykepleiediagnoser, ønsket pasientstatus og sykepleieintervensjoner Von
Krogh, Gunn
Fagbokforlaget
2002 Omtale av Inger Beate Larsen, psykiatrisk sykepleier/høgskolelektor, Høgskolen i Agder Gunn
von Krogh har skrevet en bok om klassifikasjonssystemer i psykiatrisk
sykepleie. Hun sier at deres funksjon er å avgrense og uttrykke
sykepleiefagets kunnskapsinnhold og virkefelt på en enkel måte. Hun
skriver videre at klassifikasjonssystemene kan betraktes som teknologiske
hjelpemidler for å få oversikt og struktur i arbeidet med pasienter.
Hensikten med slike systemer er å sikre kvaliteten i psykiatrisk
sykepleie. Ved hjelp av slike systemer vil man lettere måle effekten av
ulike tiltak og dermed kunne betegne kunnskapen som evidensbasert eller
ei. Boka
er inndelt i fire. Den første delen omhandler Sykepleieassistanse,
og kan betraktes som en innføring i generell sykepleie hvor ulike
sykepleieteorier og klassifikasjonssystemer presenteres. Eksempler i dette
kapittelet er stort sett hentet fra somatikken. Den
andre delen tar for seg Pasientproblematikk.
Vi får her kjennskap til de sykepleiediagnosene som forfatteren
betrakter som viktige i psykiatrisk sykepleie. Sykepleiediagnosene sees i
sammenheng med medisinsk, psykiatriske diagnoser. Det presiseres at
sykepleiediagnosene forandrer seg etter pasientens tilstand og dermed ikke
er statiske. I
den tredje delen Ønsket
pasientstatus i sykepleie, introduseres vi for hvordan
klassifikasjonssystemene kan brukes til å måle om sykepleietiltakene
virker – det vil si om de er effektive. Sykepleieintervensjoner
er bokas siste del. Her presenteres typiske trekk ved terapeutiske
interaksjoner med psykisk lidende pasienter – vi kan lese hvordan vi bør
handle. Med
andre ord burde vi nå kunne si at vi endelig fått en lenge etterlengtet
bok som kan hjelpe studenter og sykepleiere med eller uten videreutdanning
i psykisk helsearbeid til å sikre psykisk lidende mennesker optimal
behandling eller god sykepleie. Men
jeg er bekymret, ja svært bekymret for hva denne type kunnskap egentlig
kan føre til. For er man sikret kvalitet ved å gjøre sykepleien
oversiktlig og målbar? I
det følgende vil jeg presentere mine bekymringer: Gunn
von Krogh gjør et forsøk på å entydiggjøre en kompleks verden . Dette
virker både besnærende og forførende. Ved å slå opp en passende
sykepleiediagnose vil vi ikke bare enkelt finne frem til riktige tiltak,
men man vil finne disse anført i oversiktlige tabeller som tilsynelatende
sikrer raske og riktige intervensjoner med mulighet for å kontrollere
virkningen. Som
kommende sykepleiere, sykepleiere eller spesialsykepleiere blir vi fortalt
at vi er de som skal ha oversikt og kunnskap om den andres beste. Vi er
eksperter og svært forskjellige fra de andre som er pasienter. Dette er
en jeg vet best-bok hvor
respekten for den andre begraves i definisjoner, begreper og
klassifikasjoner. En
sykepleiediagnose er for eksempel Nedsatt
boevne, og vi kan lese følgende: ”…. I psykiatrisk sykepleie er
problemet knyttet til psykose, mani og demens, men også til nevrotiske
tilstander med samlemani og tvangstanker forbundet med manglende evne til
å kvitte seg med avfallsstoffer. Komplikasjoner er gjentatte infeksjoner,
lopper og lus.” Hva brukes en slik diagnose til? En samtale med de
menneskene som står i fare for å få nedsatt boevne og dermed også de
komplikasjonene denne diagnosen kan medføre? Eller beholder sykepleieren
denne kunnskapen for seg selv mens hun er den bevisst i en fagverden hvor |
hun
blir oppfordret til å se
etter symptomer for å gjøre samværet med pasienter oversiktlig og målbart.
Se etter – blikket leder oss til handlinger/intervensjoner som
for eksempel stimulusdosering eller
atferdsmodifisering. Slike ord
bidrar ikke til noe annet enn fremmedgjøring og redsel hos sykepleiere
til å legge bort sine personlige kompetanser og til ikke lenger å stole
på sin sunne fornuft og hjertets budskap. Det bidrar til avlæring av det
som mange pasienter og pårørende etterlyser – nemlig
medmenneskelighet. Vi
kan også lese at schizofreni betegnes som et permanent helseavvik, noe som mange vil protestere mot. Vi har
flere eksempler på mennesker som selv har hatt en scizofrenidiagnose som
i dag vil si at de på ingen måte har et helseavvik. Vi har også
forskning som fastslår at en slik betegnelse ikke medfører riktighet. Dette
er en bok hvor vi får mer enn nok av det vi har nok av fra før. Her
finner vi på en måte en samlet oversikt over alt som finnes i den
medisnsk/psykodynamiske psykiatrien. I alt for lang tid har fagfolk støttet
seg til teorier i stedet for å høre på det pasientene selv har å si.
Det er psykiatriens historie som gjentar seg – igjen og igjen. Boka
bidrar til å vedlikeholde og opprettholde et system som både St. meld.
25 og Opptrappingsplanen for lengst har betegnet som mislykket. Boka
problematiserer ikke sitt syn på psykisk lidelse, men slår fast at folk
innlagt i psykiatrien er syke og
at man ved hjelp av oppskriftsbasert kunnskap skal bli i stand til å yte
rett hjelp. Den bidrar til å svartmale livet til psykisk lidende
mennesker som personer med individuelle problemer. Dette understøttes av
uttalelser som ”Problemer i pasientens omgivelser er primært ikke et
domene som sykepleieren handler innenfor.” Med andre ord er det
vanskelig å få øye på relasjonelle aspekter ved livet. Gunn
von Krogh har lykkes med å uttrykke sykepleiefagets kunnskapinnhold på
en forenklet måte. Denne forenklingen medfører
snarere, etter mitt skjønn, en fare for å bidra til å redusere
kvaliteten på den sykepleien hun ønsker å heve kvaliteten på. |