Hvem eier våre kropper?
«Teknikk, medisin og etikk. Ansvarsprinsippet i praksis».
Forfatter: Hans Jonas.
191 sider. Cappelens Akademiske Forlag AS, 1997.
Oversatt av Sverre Dahl
Anmelder: Inger Beate Larsen
Høyskolelærer
Fra 1969 til 1985
publiserte den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas (1903-1993) flere artikler om
etiske problemstillinger knyttet til vår tids teknologiske utvikling. Hans
artikler er fortsatt aktuelle, og er nå oversatt til norsk. Boka oppfordrer til
forsiktighet, og minner oss om å være på vakt overfor de muligheter teknikken
i dag gir oss. Det være seg mennesket som forskningsobjekt, eugenikk og
genteknologi, hjernedød og menneskelig organbank og retten til å få lov å dø.
Den tekniske utviklingen gir medisinen både makt og mulighet. Mulighetene er både
gode og onde. Denne kunnskap fordrer et stort ansvar, og ansvaret vi opplever får
konsekvenser for våre valg.
Jonas snakker om globale virkninger av den medisinske teknikk, og oppfordrer til
en global etikk. Han mener at den medisinske rasjonalitet må påvirkes av et
annet verdigrunnlag enn enkeltmenneskets verdi. Han problematiserer spørsmålet
om det alltid er rett å redde liv. Han oppfordrer til å tenke kollektivt, og
spør i denne forbindelse om samfunnet for eksempel har råd til å «kaste»
vev og organer fra en irreversibel bevisstløs pasient når disse organene kan
brukes til å redde et annet menneske. Og hvem eier den hjernedøde kroppen? Er
det samfunnet, den som allerede er hjernedød, eller familien?
Samfunnet har behov for å være i utvikling, fordi vi fortsatt tror på
fremskrittet. Et slikt fremskritt trenger å kunne eksperimentere på mennesket.
Jonas tar derfor opp forskningsetiske problemstillinger omkring utvalg og
informert samtykke, og hvorvidt behandler og pasient alltid vil ha de samme mål.
Den teknologiske utviklingen fører medisinen i et motsetningsforhold til sin
opprinnelige idé om å hjelpe den menneskelige natur til likevekt og
derigjennom helse. Dette er ikke ny kunnskap, men vi trenger stadig å bli
oppfordret til forsiktighet. Slik sett er boka et bidrag som får oss til å
tenke både individrettet og globalt. Jonas hevder selv at han gir synspunkter
og ikke forskrifter – mer premisser enn konklusjoner – og dette er også
bokas styrke.
Bokas svakhet handler om leselighet. For å få utbytte av den må man ha god
kjennskap til terminologi og begreper i etikk og forskning. Budskapet blir i
perioder diffust, og det kreves konsentrasjon for å få fatt i alle
synspunktene. Det er slik sett forståelig at boka er kommet ut i serien
Cappelens upopulære skrifter.
Tidsskriftet Sykepleien nr 2 1998