SAMFUNNETS ORGASMEANSVAR
Morgenbladets kronikk 15. januar 1999
Helsevesen og samfunn overtar nå stadig mer av ansvaret for det som før
ble betraktet som vanlige livsproblemer. Hvordan bør denne utviklingen appellere
til vår etiske bevissthet? Hvilke konsekvenser får en slik sykeliggjøring av
mennesker, både på individ-, samfunns- og det globale plan?
Sosialmedisineren Per Sundby mener at en av de mest interessante drivkrefter bak
utviklingen av helsens paradokser kan kalles «medikaliseringens fenomen», som
han sier føyer seg til mange trekk i vår tid. Sundby mener at fenomenet har
oppstått fordi folks terskel for plager er blitt lavere, samtidig som vår evne
til å tåle, er blitt mindre. Han sier videre at «plager blir til lidelser,
sorger til depresjoner, motgang og skuffelser til smerter, sjokk til
katastrofesymptomer, og avvik til funksjonshemning». (Nordeik/Stang (red.):
Lærebok i sosialmedisin, 1992).
Når folks evne til å tåle reduseres, ser vi derfor at helsevesenet i neste
omgang mer og mer påtar seg ansvaret for det vi kan kalle menneskers lykke. Som
samfunnsborgere er vi opptatt av våre rettigheter; rettigheter som både handler
om at vi ser det som rimelig at vårt offentlige helsevesen tar ansvar for å
behandle også annet enn alvorlige fysiske og psykiske lidelser, og rettigheter
som handler om at vi også har krav på hjelp i forhold til det vi kan kalle våre
ulykkelige liv.
Vi kan lese om den unge jenta som var ulykkelig forelsket og fikk «lykkepiller»
av legen sin. Vi blir presentert for statistikker som viser at flere og flere
middelaldrende kvinner opplever å få redusert sine klimakterieplager, får
glattere hud og fuktigere skjede ved hjelp av østrogentilførsel. Og vi vet alle
at vi har et helsevesen som tilbyr slankepiller og sovepiller. Det finnes hjelp
å få når man sørger og når man er barnløse. Det finnes hjelp for spillegalskap,
arbeidsnarkomani og megarexi. I det siste har vi kunnet lese at Statens
legemiddelkontroll har gitt grønt lys for bruk av Viagra som medisin for
impotens og kåthetsproblemer.
Fordi vi i alt for liten grad har tatt konsekvensene av hva en slik
patologisering kan medføre, fordrer dette medikaliseringsproblemet en etisk
debatt. Tidligere var både lykke og ulykke forbeholdt den private sfære. Hadde
man problemer, delte man disse med de nærmeste, og vi ordnet opp i fellesskap
uten innblanding fra det offentlige. Doktoren ble kun tilkalt i forbindelse med
alvorlig sykdom og død. Den gang som nå hadde vi altså normer for hvordan vi
ordnet våre liv. Men dagens normer viser en forflytning av ansvar fra det
private til det offentlige rom. Dette innebærer en forskyvning av grenser i
forhold til helsevesenets ansvar. Vi setter ikke lenger skarpe skiller mellom
sykdom og sosiale problemer, noe Sundby hevder har skjedd ved en mer eller
mindre uklar normativ prosess.
Når vi nå gjør helsevesenet ansvarlig for disse plagene- for våre ulykkelige
liv, ser vi vår egen hjelpeløshet bak neste sving. Vi ser det vi kan kalle en
ytrestyrt patologi.
Innen etisk teori finner vi to hovedretninger: utilitarismen og deontologien.
Utilitarismen henspeiler til at den etisk riktige handlingen er den som,
sammenlignet med andre muligheter, gir størst mulig lykke. Retningen er altså
opptatt av hvilken nytte en handling kan ha, og dermed dens konsekvenser.
Deontologien viser til at handlingen må være motivert av en pliktfølelse, en
plikt vi har til å gjøre det gode. Vi ser her at medikaliseringsproblemet i
dagens samfunn fordrer til en etisk debatt. Ved hjelp av disse hovedretningene
kan vi oppstille følgende etiske problemstilling: Er en sykeliggjøring av
mennesker et gode, eller vil det få negative konsekvenser for individ, samfunn
og globale forhold?
La oss foreta en kritisk analyse av denne problemstillingen, og dermed av
medikaliseringsproblemet, hvor vi benytter medikamentet Viagra som eksempel.
I utgangspunktet mente man at Viagra var et medikament som var forbeholdt menn
med potensproblemer. I Aftenposten den 29.10.98 – under overskriften «Vil gi
Viagra til kvinner med orgasmeproblemer» – kan vi lese at to representanter for
helsevesenet ikke ser noen betenkeligheter med å anbefale dette medikamentet til
kvinner som har problemer med å få orgasme. Ved hjelp av Viagra vil altså menns
og kvinners seksualliv bli uendelig mye bedre.
Bydelsoverlege åsa Rytter Evensen sier i intervjuet at hun er overbevist om at
mange med potens- eller orgasmeproblemer kan tenkes å teste ut medisinen.
Psykolog Elsa Almås ser heller ingen betenkeligheter i så måte. Hun sier at det
er påvist at Viagra gir god genital respons hos begge kjønn, og at den for
kvinner kan bidra til å øke kåtheten sterkt. Med dette kan man forstå at disse
ekspertene har opplevd å møte ulykkelige og fortvilte mennesker som strever med
sitt seksualliv. De ønsker å være medvirkende til at menn får tilbake sin
potens, og til at kvinner blir kåtere. Vi kan altså hevde at vi som
samfunnsborgere har krav på hjelp som handler om å øke vår seksuelle lyst, noe
som igjen kan bli en norm i samfunnet.
«Trenger du hjelp, bør du få det av helsevesenet» er blitt en norm, og dermed en
del av vår kultur. Allerede på 18. hundretallet påpekte filosofen David Hume at
man ikke uten videre kan utlede et «bør» fra et «er». Det kan hevdes at det
ligger en del premisser i mellom som gjør at Humes lov kan godtas. I første
omgang kan vi se utilitarismen som premissleverandør for å vurdere bruk av
Viagra.
Hvilken nytte vil vi ha av dette medikamentet? Tar man utgangspunkt i
enkeltindivider i samfunnet som opplever å være sterkt plaget av manglende
seksuell lyst, ser vi at mange sannsynligvis vil få glede av et slikt
medikament. Flytter vi blikket til samfunnsnivå og spør om dette vil medføre
størst mulig lykke for flest mulig, blir vurderingen vanskeligere. I første
omgang kan vi si at jo flere mennesker som får det bedre seksuelt, jo bedre er
det for samfunnet. Dette fordi lykkelige mennesker er mer produktive, de er
mindre borte fra jobben, og i tillegg gir de sine barn gode oppvekstvilkår. Det
virker positivt på ulike forhold i samfunnet.
På den andre siden ser vi en fare for å påføre enkeltindivider lidelse.
Mennesker som før hadde forholdt seg kreativt til sin manglende seksuelle lyst,
blir av helsevesenet gjort oppmerksom på at de har et problem. Også deres
partnere blir oppmerksomme på fenomenet, og ubevisst har grensene for hva
enkeltindividet opplever som sykt, endret seg. Vi har skapt et behov som vil
føre til økt oppmerksomhet om problematikken, og dermed økes etterspørselen.
Vil så en økt etterspørsel, og dermed bruk av Viagra, medføre stor grad av lykke
for de fleste av oss? På den ene siden kan vi svare kategorisk «nei» fordi vi da
har vært medvirkende til å produsere ulykkelige sjeler; vi har gjort mennesker
oppmerksom på at de har et problem. På den andre siden vil muligens medikamentet
gi god fortjeneste, og pengene vil siden benyttes til eksempelvis å helbrede
kreftsyke pasienter.
Vi kan så ta for oss deontologien som leverandør for premisser som må ligge til
grunn for en etisk vurdering av problematikken. Har vi som helsevesen og samfunn
plikt til å sørge for at mennesker opplever seksuell nytelse? Helsevesenet
plikter å hjelpe mennesker som lider. Men hva er lidelse? Her kommer vi ikke
utenom samfunnets kriterier for helse og sykdom. Dersom vi legger WHO’s
definisjon til grunn for dette, innebærer det at vi plikter å hjelpe alle slik
at de opplever å ha det godt både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.
Et slikt utgangspunkt burde si oss at Viagra er nyttig for dem som selv mener å
ha behov for det. Menneskets autonomi setter dermed i sentrum. Den er blitt en
integrert del av vår kultur. Enkeltindividets frihet til selv å velge hvilken
hjelp han eller hun trenger, settes meget høyt, men er også med på å begrense
det moralske ansvaret for hverandre. En høy grad av autonomi kan inneha
egoistiske og narsissistiske trekk som handler om at vi glemmer at vi har ansvar
for flere enn oss selv .
Det samaritanske prinsippet innebærer en plikt til å hjelpe i forbindelse med
lidelse og tidlig død forårsaket av sykdom. Her blir vi igjen konfrontert med
lidelses- eller sykdomsbegrepet. I snever forstand kan vi si at manglende
seksuell lyst ikke hører inn under dette prinsippet, og vi kan derfor la være å
foreskrive Viagra i slike tilfeller. Likevel blir dette vel enkelt. Den enkelte
lege i møte med den enkelte pasient vil stadig måtte forholde seg til slike
problemstillinger. Legene er også en del av vår kultur, og har endret terskelen
for hva som skal til for å betrakte en plage som et helseproblem. Av den grunn
ser vi at han kan mene at han er pliktig til å hjelpe mennesker med
lystproblemer.
Et samfunn har begrensede ressurser å tilføre helsevesenet. Prinsippet om en
rettferdig fordeling av helsegodene handler om et komplisert nett av rettigheter
og plikter. Vi ser at den enes rett lett blir den andres plikt. Et menneske som
har problemer med å oppnå orgasme, vil kunne hevde at han eller hun har rett på
Viagra. Helsevesenet vil i neste omgang si at plikten til å hjelpe blir en
naturlig følge. Som enkeltindivider forventer vi å bli behandlet etter de normer
som gjelder i vårt samfunn, og helsevesenet vil da i neste omgang måtte
etterkomme disse ønskene. I et velferdssamfunn som vårt er retten til behandling
sterk. Når vi så ser at grensene for hva som betraktes som sykt er endret, ser
vi at stadig flere mennesker ber om helsevesenets hjelp.
Det innebærer igjen at vi på mange måter kan si at vi blir sykere og sykere. H.
R. Wulff skriver i boken Den samaritanske plikt (1995) at en samfunnsordning er
urettferdig dersom en del av borgerne ikke får oppfylt allment anerkjente
mottakerrettigheter. Diskusjonen kommer da inn på om ønske om Viagra er en
allmenn anerkjent mottakerrettighet. Dersom enkeltindivider i samfunnet selv
skal definere sin lidelse, er Viagra en rettighet. Hvis sykdomsbegrepet kun
forholder seg til objektive kriterier, er Viagra bare aktuelt i svært få
tilfeller, og altså ikke en mottakerrettighet.
Når det gjelder likhet i samfunnet, understreker Wulff at den enkelte må ha så
stor frihet som mulig, og at begrensningene må være at alle skal ha samme
rettigheter . En bønn om Viagra vil her få konsekvenser i forhold til
foreskriving av produktet. Når vi hører om medikamentet, kan fokus ubemerket bli
dreiet til vårt seksualliv, noe som sannsynligvis for alle kan bli bedre. Vi
hører at vi kan oppleve enda sterkere seksuelle lyster og orgasmer, og
etterspørselen vil øke. Vi vil kreve vår frihet til selv å velge, og glemmer
begrensningene som ligger i at alle skal ha rett på det samme. Man aksepterer
ulikheter i samfunnet under forutsetning av at disse ulikheter er til størst
nytte for de svakest stilte. Det vil si at den samlede fordelen for befolkningen
ved å bruke Viagra må være større enn fordelen for den enkelte som bruker den.
Her er vi tilbake til utilitarismen og argumentasjonen om mest mulig lykke for
flest mulig.
På samfunnsnivå innebærer rettferdighetsprinsippet at vi har en plikt til å
sikre en rettferdig fordeling av helsevesenets ressurser. Vi må beregne
omkostningene av tapte muligheter i andre systemer. Dersom medikaliseringen av
ulike plager medfører større plager, vil en fokusering på folks seksuelle
problemer og samfunnets ansvar for å avhjelpe dette, medføre at mange andre
goder må vike plass for at folks lyst skal tilfredsstilles. Derfor må den
enkelte med manglende lyst sies å ha en forpliktelse til selv å tenke i slike
baner. I tillegg kan man si at det er en utfordring å heve terskelen for hva som
er helsevesenets og samfunnets ansvar. Hever vi terskelen, reduseres samfunnets
plikter, noe som også kan få positive følger for mer enn samfunnsøkonomien, i
alle fall om vi er kreative i forhold til å løse vårt helseproblem, og utvikler
oss til å bli indrestyrte individer i stedet for ytrestyrte nikkedukker som ikke
selv er i stand til å definere hva som er problematisk. Dette igjen vil
forhåpentligvis føre til en større etisk bevissthet i befolkningen.
Kan Viagra og liknende behandlingstilbud kan få konsekvenser på globalt nivå?
For hvordan kan vi ta ansvar for vårt vestlige samfunns orgasmer når en stor del
av menneskeheten har helt andre problemer å stri med?
På mange måte blir vår jakt etter lyst og lykke en avsporing i forhold til hva
vi kan kalle virkelig lidelse. Vi sier så fint at alle mennesker er skapt like
og at vi har fått liv, frihet og streben etter lykke i gave. Slike
menneskerettigheter er noe vi i vår del av verden tar for gitt. Som tidligere
sagt, settes den enkeltes frihet høyt. Dette kan føre til av vi begrenser det
moralske ansvar for hverandre og derfor aksepterer nød og sosial urettferdighet
i verden. Hvilke konsekvenser vil en slik sykeliggjøring få, ikke bare for neste
generasjon i vårt vestlige samfunn, og hva er følgene i et større perspektiv?.
Vi kan tenke oss at mulighetene er både gode og onde, men at det gode globalt
sett vil bli viet liten plass på grunn av vår egen selvopptatthet. Dersom
problemer som manglende lyst, sorg, ulykkelig forelskelse og spillegalskap blir
områder som helsevesenet vil beskjeftige seg mer med, ser vi at
nestekjærlighetstanken i et utvidet perspektiv kan bli svært begrenset.
Hans Jonas oppfordrer i boken Teknikk, medisin og etikk. Ansvarsprinsippet i
praksis (1997) til en global etikk. Han mener at den medisinske rasjonalitet må
påvirkes av et annet verdigrunnlag enn enkeltmenneskets verdi. Vi må som
enkeltindivider og velferdssamfunn tenke på våre medmennesker på andre deler av
kloden. Dersom vi forflytter vårt engasjement fra vår egen selvopptatthet og tar
sjansen på å ta inn over oss helt andre lidelser enn problemer med manglende
seksuell lyst, vil vårt verdisyn endres. Vi kan videre tenke at en heving av
terskelen for hva som er helsevesenets ansvar, vil gjøre oss mer selvhjulpne, og
dermed bedre i stand til å engasjere oss i andre som kunne trenge vår hjelp.
Etiske vurderinger har ikke fasitsvar som mål, men hensikten er å komme med
synspunkter. Det innebærer heller å gi premisser enn konklusjoner. Jeg har her
belyst ulike sider ved medikaliseringsproblematikken, på individ-, samfunns-, og
globalt nivå. Disse nivåene påvirker hverandre, og en rigid inndeling her kan
være umoralsk i seg selv. Alt for ofte ser vi at debatter som denne holder seg
strengt til ett nivå, noe som gjør en slik inndeling inkommensurable. Debatten
vil da ikke handle om rettferdig fordeling av goder, men om rettigheter og
plikter for enkeltindividet.
Medikaliseringsproblemet i vårt samfunn fordrer en etisk debatt. Hensikten er
ikke å bagatellisere eller latterliggjøre enkeltindividers seksuelle problemer.
Men ved å benytte Viagra som eksempel i analysen, kan man tydeliggjøre viktige
etiske dilemmaer. En utvidelse av helsevesenets ansvar kan gjøre oss
uselvstendige og dermed mer lidende. Vi har fått en oppmerksomhetskultur rundt
egen lidelse som lett kan hindre oss i å utvidet blikket vårt. Vi blir
navlebeskuende og glemmer å innse at det til syvende og sist kan være oss selv
det går ut over.
Terskelen for hva som er helsevesenets ansvar bør heves, nettopp for å flytte
noe av ansvaret for hverandre tilbake til den private sfære igjen. Tanken
innebærer at når en gir enkeltindivider mer ansvar for seg selv og hverandre,
vekkes vår etiske bevissthet. Da vil vi selv ordne opp i våre lyster og
orgasmer, og overlate viktigere oppgaver til samfunnet. Kanskje dette igjen vil
føre til at vår rike del av verden vil føle et større ansvar for andre. En sak
for Verdikommisjonen?
Inger Beate Larsen.