NÅR MENNESKET FORSVINNER Tilbake
Anmeldelse av Mørch, Willy - Tore, Snoek, Jannike E og Syse, Aslak:
Frivillighet og tvang i behandling av
barn og unge.
Ad Notam Gyldendal 1998.Tidsskriftet Sykepleien nr 4 1999
Innledningsvis
sier forfatterne at grenseoppgangen mellom frivillighet og tvang reiser store og
vanskelige spørsmål, noe som hevdes
å være bokas hovedfokus. Videre
skal de belyse temaet ut i fra en faglig og etisk synsvinkel. Før jeg kommer
inn på min vurdering i forhold til hvorvidt jeg mener de har lykkes med dette,
ønsker jeg å presentere noe mer utførlig innholdet i bokas tre ulike deler.
Boka
er skrevet av tre forfattere med ulik faglig bakgrunn. Første del omhandler
autonomi og tvang i et psykodynamisk perspektiv, og barne- og ungdomspsykiater
Snoek er hovedansvarlig her. Andre del tar jurist og lege Syse seg av, og innholdet
her er rettet mot etiske og juridiske aspekter vedrørende tvang og
frivillighet. Overskriften på bokas tredje del er “Faglighet, etikk,
kompetanse og kvalitetssikring,” og psykolog Mørch er her ansvarlig.
Etter
en kort introduksjon til del 1, tar Snoek for seg blant annet moral og
moralutvikling og autonomi som utviklingsbegrep. Selv om utgangspunktet for
forståelsen sies å være det psykodynamiske perspektiv, setter hun det inn i
en samfunnsmessig ramme. Hun gir oss nyttig informasjon om hvordan helsevesenet
og sosialvesenet har ulikt syn på atferdsavvik som henholdsvis brudd på
uformelle versus formelle normer. Kapitlene inneholder også gode eksempler som
gjør denne del av boka god å lese. Likevel mener jeg innholdet er unyansert,
og har vesentlige mangler. Vi kan blant annet lese “det er ikke slik at
mennesket er født som moralsk vesen, den nyfødte er hverken god eller ond”.
Her presenteres barnet som tabula rasa, som en leirklump
som omgivelsene kan forme nærmest som de vil. Og når Snoek videre presenterer
teoriene til Erikson, Mahler og Stern som nærmest sammenfallende teorier blir
for meg budskapet i boka utydelig. For, som kjent, har disse teoretikerne ulikt
syn på barns kompetanse ved fødselen, og jeg vil anta at Stern ville
protestert mot at nyfødte barn blir beskrevet som moralfrie.
Del
2 tar for seg lovverket som regulerer arbeidet med barn og ungdom i forhold til
tvang og frivillighet. Dette er en oversiktlig og informativ presentasjon, men
svært tørr å lese. Så vidt jeg kan se trekker den ingen begreper eller
eksempler med seg fra bokas første del.
Bokas
siste del har til hensikt å se på samhandlingsperspektivet i forhold til tvang
og frivillighet, og hvordan kvalitetssikre tjenestene innen barne- og
ungdomspsykiatrien. Her får vi presentert faktakunnskaper på rad og rekke,
mens følelser knyttet til det å være utøver av tvang, eller følelser
knyttet til det å være utsatt for tvang ikke integreres, bortsett fra i noen
gode illustrasjoner i bruk av dukketeater. Etiske betraktninger presenteres i
bokas aller siste kapittel og redegjør først og fremst for plikt- og
konsekvensetikken. Omsorgssetikken er utelatt, og blir for meg en stor mangel i
en bok om et så vanskelig og sårbart tema som til de grader involverer oss som
medmennesker.
Det
er viktig og nødvendig å sette fokus på grenseoppgangene mellom tvang og
frivillighet, og jeg gledet meg til å lese en bok om et så viktig tema. Men jo
mer jeg leste, jo mer syntes jeg menneskene forsvant i teorier og paragrafer.
Selv om boka så vidt nevner at alle behandlingsfag er humanistiske, er dens største
svakhet er etter min mening at den ikke tilkjennegir et overordnet paradigme.
Dette fører igjen til at menneskesynet blir utydelig, og at det i beste fall
kan forståes som reduksjonistisk bl. a fordi boka vektlegger viktigheten av
standardiserte utredningsprosesser
som lett fører til en tingliggjøring av de som er i behov av hjelp. Dette
mener jeg er svært alvorlig når vi har med sårbare barn og unge å gjøre.
Selv
om boka til tider har nyttige bidrag i forhold til tema, særlig når det
gjelder faktakunnskap, mangler “den
røde tråden”. Delene blir derfor å forstå som fullstendig løsrevet fra
hverandre. Jeg blir også tvilende til om vi klarer å sikre kvalitet ved hjelp
av oppskrifter på tiltak. En bok
som dette skulle etter min mening i langt større grad tatt for seg oppøvelse
av skjønnets vurderingsevne, som handler
om å se en tvangssituasjon fra ulike sider for å kunne handle riktig og godt i
forhold til den andre. Selvfølgelig
er også faktakunnskap nødvendig i en slik sammenheng, men vi trenger vel så
mye å høre om en universell omsorgsetikk hvor vi knyttes til andre mennesker,
og ikke til regler eller ideer utenfor oss.
Inger Beate Larsen