NÅR MENNESKET FORSVINNER                                                                                  Tilbake

    Anmeldelse av Mørch, Willy - Tore, Snoek, Jannike E og Syse, Aslak:    Frivillighet og tvang i behandling av barn og unge.  
    Ad Notam Gyldendal 1998
.
Tidsskriftet Sykepleien nr 4 1999  

Innledningsvis sier forfatterne at grenseoppgangen mellom frivillighet og tvang reiser store og vanskelige spørsmål, noe som  hevdes å være  bokas hovedfokus. Videre skal de belyse temaet ut i fra en faglig og etisk synsvinkel. Før jeg kommer inn på min vurdering i forhold til hvorvidt jeg mener de har lykkes med dette, ønsker jeg å presentere noe mer utførlig innholdet i bokas tre ulike deler.

Boka er skrevet av tre forfattere med ulik faglig bakgrunn. Første del omhandler autonomi og tvang i et psykodynamisk perspektiv, og barne- og ungdomspsykiater Snoek er hovedansvarlig her. Andre del tar jurist og lege Syse seg av, og  innholdet her er rettet mot etiske og juridiske aspekter vedrørende tvang og frivillighet. Overskriften på bokas tredje del er “Faglighet, etikk, kompetanse og kvalitetssikring,” og psykolog Mørch er her ansvarlig.

Etter en kort introduksjon til del 1, tar Snoek for seg blant annet moral og moralutvikling og autonomi som utviklingsbegrep. Selv om utgangspunktet for forståelsen sies å være det psykodynamiske perspektiv, setter hun det inn i en samfunnsmessig ramme. Hun gir oss nyttig informasjon om hvordan helsevesenet og sosialvesenet har ulikt syn på atferdsavvik som henholdsvis brudd på uformelle versus formelle normer. Kapitlene inneholder også gode eksempler som gjør denne del av boka god å lese. Likevel mener jeg innholdet er unyansert, og har vesentlige mangler. Vi kan blant annet lese “det er ikke slik at mennesket er født som moralsk vesen, den nyfødte er hverken god eller ond”. Her presenteres barnet som tabula rasa, som en  leirklump som omgivelsene kan forme nærmest som de vil. Og når Snoek videre presenterer teoriene til Erikson, Mahler og Stern som nærmest sammenfallende teorier blir for meg budskapet i boka utydelig. For, som kjent, har disse teoretikerne ulikt syn på barns kompetanse ved fødselen, og jeg vil anta at Stern ville protestert mot at nyfødte barn blir beskrevet som moralfrie.

Del 2 tar for seg lovverket som regulerer arbeidet med barn og ungdom i forhold til tvang og frivillighet. Dette er en oversiktlig og informativ presentasjon, men svært tørr å lese. Så vidt jeg kan se trekker den ingen begreper eller eksempler med seg fra bokas første del.

Bokas siste del har til hensikt å se på samhandlingsperspektivet i forhold til tvang og frivillighet, og hvordan kvalitetssikre tjenestene innen barne- og ungdomspsykiatrien. Her får vi presentert faktakunnskaper på rad og rekke, mens følelser knyttet til det å være utøver av tvang, eller følelser knyttet til det å være utsatt for tvang ikke integreres, bortsett fra i noen gode illustrasjoner i bruk av dukketeater. Etiske betraktninger presenteres i bokas aller siste kapittel og redegjør først og fremst for plikt- og konsekvensetikken. Omsorgssetikken er utelatt, og blir for meg en stor mangel i en bok om et så vanskelig og sårbart tema som til de grader involverer oss som medmennesker.

 

 Det er viktig og nødvendig å sette fokus på grenseoppgangene mellom tvang og frivillighet, og jeg gledet meg til å lese en bok om et så viktig tema. Men jo mer jeg leste, jo mer syntes jeg menneskene forsvant i teorier og paragrafer. Selv om boka så vidt nevner at alle behandlingsfag er humanistiske, er dens største svakhet er etter min mening at den ikke tilkjennegir et overordnet paradigme. Dette fører igjen til at menneskesynet blir utydelig, og at det i beste fall kan forståes som reduksjonistisk bl. a fordi boka vektlegger viktigheten av standardiserte  utredningsprosesser som lett fører til en tingliggjøring av de som er i behov av hjelp. Dette mener jeg er svært alvorlig når vi har med sårbare barn og unge å gjøre.

Selv om boka til tider har nyttige bidrag i forhold til tema, særlig når det gjelder faktakunnskap, mangler  “den røde tråden”. Delene blir derfor å forstå som fullstendig løsrevet fra hverandre. Jeg blir også tvilende til om vi klarer å sikre kvalitet ved hjelp av oppskrifter på tiltak.  En bok som dette skulle etter min mening i langt større grad tatt for seg oppøvelse av skjønnets vurderingsevne, som  handler om å se en tvangssituasjon fra ulike sider for å kunne handle riktig og godt i forhold til den andre.  Selvfølgelig er også faktakunnskap nødvendig i en slik sammenheng, men vi trenger vel så mye å høre om en universell omsorgsetikk hvor vi knyttes til andre mennesker, og ikke til regler eller ideer utenfor oss.

Inger Beate Larsen

  Tilbake