Ta sjansen på dine medmennesker
av Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen
I den senere tid har det vært en del avisinnlegg i forhold til plassering av omsorgsboliger på Hauene i Arendal. Disse innleggene føyer seg inn i rekken av debatter angående plasseringer av både barnevernsinstitusjoner, psykiatriske institusjoner og tiltak for rusmiddelbrukere. Disse innspillene har vært tankevekkende, og i denne artikkelen presenterer vi noen av de refleksjonene vi har gjort oss i kjølvannet av slike debatter.
Alle mennesker har behov for anerkjennelse og bekreftelse. Vi har behov for å oppleve mening og håp i tilværelsen, og vi har behov for å bety noe for andre. Tenk deg at du skulle flytte inn i ett nytt strøk i en ny bolig - hvordan ville du like å bli møtt? De fleste av oss har trolig kjent på denne forhåpningen, forventningen og spenningen som knytter seg til et slikt skifte. I de fleste sammenhenger vil vi møte naboer som er nysgjerrige, interesserte og vennlig innstilt, og dette skaper grobunn for et godt naboskap og av og til livsvarige vennskap. Når nysgjerrigheten, vennligheten og interessen byttes ut med motstand i form av underskriftskampanjer og krasse avisinnlegg, så vet vi bare at vi ville følt håpløshet, blitt ille til mote og gruet oss til å flytte inni den nye boligen. Vi ville ikke følt oss velkomne og aksepterte.
Statistikken forteller oss at hver 4. nordmann sliter med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk. Vi vet samtidig at de aller fleste bor og lever i sine hjem, med eller uten hjelp fra det offentlige. Vi vet også at i de aller fleste tilfeller holdes dette skjult for naboskapet. Nordmenn er som nordmenn flest, vi ønsker å holde en sosial akseptabel fasade så lenge som mulig. Er det synliggjøringen, vissheten om at det bor mennesker med tidvis alvorlige psykiske og/eller sosiale problemer i nabohuset som bekymrer? Hva er det som gjør at mennesker med psykososiale problemer har mindre rett til å flytte inn i et nabolag enn hvilken som helst annen person?
Når velforeninger protesterer og hevder overfor besluttende myndigheter at de ikke klarer å ta imot flere "psykiske pasienter" i deres nærmiljø, gjør det noe med dem som allerede bor i disse nærmiljøene og de som skal flytte inn. Sosiologisk forskning viser med tydelighet at våre forestillinger om oss selv og andre ofte har en selvoppfyllende kraft. Det er derfor ikke uten betydning hva naboene mener.
Psykiske lidelser, psykiske sykdommer, sinnssykdommer, galskap har eksistert til alle tider. Mennesker med psykiske lidelser og sosiale avvik har i varierende grad blitt utstøtt, definert, diagnostisert og først og fremst kategorisert som noe annet enn oss andre "vanlige" mennesker. Tanken om at dette er noe eget, noe forskjellig fra de problemene "jeg" strever med vært fremtredende. "VI - DE" holdningen har forsterket fellesskapet til de såkalte vellykkede, men også forsterket fellesskapet for de såkalt utstøtte. Et blikk tilbake i tid kan illustrere dette. I Europa på 1600-tallet seilte "narrenes skip" omkring med samfunnets utstøtte. Mot et lite økonomisk vederlag viste disse menneskene seg fram til allmennhetens forlystelse i de havnene båten anløp. Dette har vært og er betraktet som forkastelig, selv om bussruter helt opp til vår tid tidvis har tatt en ekstra tur innom eksempelvis Gaustad eller Dikemark for å gjøre "sightseeingen" mer spennende for turistene. Historisk sett skjedde det en gradvis humanisering av samfunnets tilnærming til mennesker med psykiske lidelser. De mottok behandling på lukkede anstalter, asyler og etter hvert sykehus. Dette hadde og har positive trekk ved seg, men førte også til at psykiatriske problemer ble usynliggjort i samfunnet. Var du gal, havnet du på Eg - og ofte ble du der. Denne praksisen har vedvart helt opp til våre dager. I dag blåser desentraliserings- og integreringsbølgen over oss. Langvarig institusjonsopphold betraktes som uheldig både utfra livskvalitetsbetraktninger og utfra økonomiske beregninger. HVPU-reformen er et eksempel på dette. Innen psykiatrien har det tilsvarende skjedd, men mer i det skjulte. Den kalles den stille reform. Mennesker er blitt utskrevet fra institusjon uten at det samtidig er blitt bygd opp et tilstrekkelig mottaksapparat i lokalsamfunnet. Mennesker er skrevet ut til ensomhet, isolasjon og et lite menneskeverdig tilbud. Det har hittil mest vært en økonomibesparende reform. De politiske myndigheter signaliserer imidlertid nå at det skal bevilges mer penger til psykiatrien. Det betyr forhåpentlig at omsorgsboligene på Hauene i Arendal bare er starten på en massiv utbygging av lokale bo- og behandlingsenheter for mennesker med psykiske lidelser.
Forakten for det som er svakt og annerledes har en lang historie i vår vestlige kultur. Samtidig er vel mennesket kjennetegnet ved dets evne til å overskride de naturgitte bestemmelsene. Ideene fra den franske revolusjon om frihet, likhet og brorskap er basis også for den norske konstitusjon. Solidaritetstanken er/skal være grunnleggende innen det norske velferdssamfunnet. Integreringstanken innen psykisk helsevern setter på mange måter denne grunnleggende forankringen på prøve. Mennesker med psykiske og/eller sosiale problemer skal integreres - ikke bare hos Herr og Fru Andersen på Skjåk, men også hos deg og meg. Vi kan ikke legge alt ansvar over på de offentlige myndigheter. Det er ikke Sigurd Ledaal eller Trond Berg som skaper psykiske lidelser. Det er oss alle. Det er heller ikke staten som skal flytte til Breidablikk, Hauene eller Bjorbekk. Det er ditt medmenneske, det er noens søster, noens datter, noens far, noens sønn.
Alle mennesker er preget av den tiden de lever i. Vår tid kjennetegnes av stor hastighet, overveldende mange inntrykk, mye og tidvis motstridende informasjon, store teknologiske landevinninger og oppløsning av familiestrukturer. Gamle svar mister sin gyldighet, sannheter individualiseres og verdier privatiseres. Dramatiske menneskeskjebner invaderer oss gjennom nyhetsreportasjer, og for å overleve må vi etablere indre filtre som skjermer oss fra all elendigheten. Odd Børretzen fortalte i et intervju at han etter et lengre sykehusopphold hadde mistet dette filteret, og satt og strigråt under nyhetssendingene på fjernsynet inntil filtrene var opprettet. Å distansere seg fra lidelsen er på mange måter en nødvendig overlevelsesstrategi i vår tid.
I en slik uforutsigbar tid trenger vi forutsigbarhet. For mange av oss blir løsningen å skape oversiktlige omgivelser i den hensikt å oppleve trygghet for seg selv og sine nærmeste. Når denne oversikten trues og lidelsen kommer nær, så er det fullt ut forståelig at vi beskytter oss. Av og på knappen finnes ikke, og frykten for dramatikk og lidelse skal ramme meg og mine nærmeste, oppstår naturlig. Det er derfor etter vårt skjønn viktig at denne frykten ikke blir bagatellisert, men at den tas alvorlig. Dette innebærer blant annet god og gjentatt informasjon slik at mennesker får tid til å omstille seg og oppleve at de har påvirkning i deres nærmiljø. Vårt budskap kan summeres slik: Vi har alle et ansvar både for å påvirke samfunnsutviklingen og ivareta de menneskene som av en eller annen grunn trenger bistand. Men vi har også rett til å bli tatt med på råd i forhold til endringer i eget nærmiljø.
Agderposten, 25. juni 1998.